Hæ?: november 2006

For at overskriften på denne siden, ikke skal være så forferdelig misvisende, skal jeg nå fortelle alle dere Morten-fans der ute, om hvordan jeg (virkelig) har det på TSN.

Dette helt korrekte og ikke så lite informative skrivet begynner med at jeg, Morten O(peth). Kjelling, skulle dra på team. Whateam faktisk. Der skulle jeg være i fire uker sammen med leder Andreas, Kristoffer, Siv, Maria, Stine og Linn (som selvfølgelig er yndlingsTSN’eren min! ..ok, etter Ingrid da..) Jeg gledet meg stort, det kriblet i beina (”…jeg kan’ke stå stille, for livet er fullt av musiiikk!”) og kilte i magen når jeg tenkte på den spennende reisen jeg skulle gi meg ut på.

Aight! Først tok vi tog, og deretter fly til Dublin. Jeg måtte sitte heeeelt bakerst i flyet, heeeelt alene.Og jeg hadde den værste utsikten det var overhodet mulig å få. Whazz’up with that?!? Da følte jeg meg ganske så skuffet, trist og ensom. Aocth! Men takket være en skikkelig søt baby (en sånn skal jeg ha når jeg blir stor(ere)) gikk reisen greit, og jeg følte meg ganske tilfreds. Men da vi kom fram til Dublin var kjekkasen (det er meg altså) fryktelig sulten. Det var faktisk ganske lenge siden jeg hadde spist. Men da reddet Kristoffer og fantastiske Linn dagen med knekkebrød og nutella. Right on! Så ble vi hentet, og jeg følte seg ganske så mandig da jeg fikk lov til å sove hos Reuben sammen med resten av guttene på teamet. Dagene i Dublin gikk, og jeg trivdes veldig. Deretter reiste vi til Milford. Vi opplevde mye på teamperioden i Irland, og traff mange fantastiske mennesker, noe som førte til en rekke følelser fra min side. (Jeg er faktisk en ganske så følsom person, tro det eller ei!)

Jeg følte meg nemlig:

Overrasket, da Steven dikta en bra ræpp.
Redd, da jeg så den onde sau-statuen på St. Thomas school.
Kvinnelig, da jeg en dag hadde femi sideskille med sleik.
Mobbet, da kjæresten min fikk kyssesyken og alle gikk rundt og sang Kathys kyssesykesang.
Fasinert, da jeg så Borats nye badedrakt
(Mamma; Jeg ønsker meg en slik til jul).
Høy, da jeg sniffet pepper.
Stiv, etter mange heftige bøyninger.
Deprimert, da Linn var bedre enn meg i Diabolo.
Skikkelig, skikkelig pen, da jeg fikk rottehale.
Neger(!), da jeg testet ut hvordan det var å ha negerrumpe (Maria-inspirert)
Helt twisted retard, da jeg spiste spiseskjeer med sterk sennep.

Nå er jeg tilbake på Silkeborg og føler meg sliten og lei av å skrive eksegese. Men enda verre er det at jeg i det siste har sugd på diaboloen. Det gjør meg skikkelig frustrert og trist. Det er faktisk ikke så gøy å suge på den. Dæmn straight (/skjev)!
Dessuten så kan det hende jeg har kyssesyken. (Forbanka kjæreste!) Dersom det er tilfelle kan jeg ikke lenger utføre yndlingssporten min, nemlig slossing med Linn (hun er sabla tøff!). I tillegg har jeg og mine medTSN’ere nettopp fått kjeft av en foreleser. Oatt d føøkk?!? Det er egentlig en ganske deprimerende periode jeg befinner meg i.
Well, well, that’s life! (My life on TSN)

Jadda, da har Whateam kommet tilbake til Silkeborg.
God stemning sammen med teamelim.
Mye filmtitting og snurring av en timeglassformet dings på en tråd
som er festet til 2 pinner. Yeah.

Takk til Siri for diabolobilder, dere kan foresten vite at Siri er pen, selv når hun ikke gjør grimaser.. http://siripiristar.blogspot.com <--- besøk

Såeh, tilbake til hva som har skjedd siden sist:
Andreas har hatt bursdag - Wehey!